Om Dagen dovnar og Skomringen faller,
skal tru han tenker på meg i Kveld?

Kvart vesle Hugsviv som framom dreg,
det berre kviskrar om deg, om deg.

Om Solen lyser på Himlen blanke,
no ser ho deg, det er all min Tanke;

Ja kunne eg trolla og kunne eg heksa,
Då ville du dratt meg så fast til deg,
så fast – at heile verden kom bort for meg

Hersketeknikker
av Berit Ås

1. Usynliggjøring

5. Påføring av skyld og skam

Det var ein tirsdag ettermiddag. Eg satt foran TV’en og zappet frå den eine kanalen til den andre. Ingenting såg ut til å fange min interesse idag, og det tegnet til å bli en ny dag der svært lite skjedde. Seriane hadde eg sett før og reprisane ville bare sløve meg enda meir ned i det store intet.

NKR2 hadde også reprise denne dagen. Det var eit U-program som handlet om ei jente på min alder. Tema for programmet var om de som enda ikkje hadde etablert seg. Denne kategorien passet godt til meg og følgje reporteren dreidde dette seg om å være alene eller ensom. Hm. Var det det eg var ?

Jenten viste stolt fram leiligheten sin. Hun bodde aleine i en alder av 28 år. Typisk nok var leiligheten innredet lunt og med dype farger. Det var planter, de kjente plakatane av kafeane i Paris med svart ramme, tepper frå IKEA og møblar frå en fjern fortid i tre.

Neste scene kom raskt. Hun satt på kafé. Var hun aleine eller ensom ? Spørsmålet ble stilt til personar på gata og klippet inn i scenen. Få var i stand til å gi et klart svar på hva som var forskjellen mellom det å være ensom og aleine. Selv illustrerte hun det godt. Når hun satt med en kopp kaffi og en avis eller bok mellom hendene var hun trygg. Da kunne hun være ensom utan at noen la merke til det. Satt hun derimot utan noe å kvile blikket på som ikkje skilte seg frå andre personar, var hun aleine. I en slik situasjon, sa hun, hadde hun muligheten til å ta kontakt med andre, prate og være sosial utan at noen ville tenke på at hun var ensom. Det var vist verst å være ensom.

Jenten satt helt aleine ved et bord i enden av lokalet.

Det å sitte helt for seg selv på en kafé er i seg selv en utfordring. Ingen klarer helt å forhalde seg roleg og avslappet til de som sitter helt aleine og ensomme. I slike situasjonar er det en konstant spenning der de som sitter sammen kikkar nådelaust. Venter hun på noen ?

Etter noen minuttar kom kafeverten bort med noen aviser til henne. Hun avviste dette høfleg men bestemt. Hun hadde nok med seg selv, men fikk ikkje rom til det. Scenen ble avsluttet med at hun gikk ut av kafeen. Nedover gaten med folk rundt alle kanter smilte hun til kameraet og sa følgjene: Eg har aldri vært mer ensom enn nå. Først nå kan eg slippe mine egne tanker fri. Det er en frigjøring i seg selv. For nå er det ingen som ser at eg er ensom. Håper ingen brytar denne ensomheten og begynnar å prate med meg, sa hun samtidig som hun forsvant ut av kameraet og inn i folkehavet. Kva faen mente hun med det ? Kanskje var det ikkje så verst å være ensom allikevel ??

Eg skrudde av Tven. Det var tid for å handle middag. Ute var det friskt og folk hastet forbi meg frå et punkt til et annet. Kvifor var det bare de som ikkje hadde dame som måtte være aleine eller i verste fall ensom, tenkte eg. Kanskje var de såkalte etablerte like ensomme ? I det minste var rommet for å gjøre ting selv begrenset, og muligheten for å leve ut sine egne tanker ihvertfall begrenset.

REMA 1000 har langt større handlevogner enn RIMI. Av denne enkle grunn går menn og handlar på REMA 1000. Denne kvelden var ikkje et unntak i så måte. Eg grep den største handlevognen og startet vandringane kvilelaust langs rekken med matvarer. Til høyre for meg ante eg noe i øyekroken, men tenkte ikkje meir på det. Her vel inne i REMA 1000s lokaler var det mange som gikk aleine, og slik sett var eg trygg. Eg snudde ryggen til rekken av folk som gikk forbi meg og fisket ut en liter kulturmjølk. Den ble behørig plassert fremst i handlevognen.

I det eg snudde meg, la eg merke til kva det var eg hadde øynet i øyekroken. En liten jente med en stilig caps som man kjøper på alternativt marked småtuppet på sidan av meg. Hun hadde den minste handlevognen og smilte åpenhjertig mot meg. Det var lenge sidan noen hadde klart å rive meg ut av tankane på denne måten. Det var også lenge sidan noen hadde smilt naturleg til meg. I neste øyeblikk rettet hun blikket framover og spurtet avgjorde. Eg for etter.

Vi sprang så gode vi var om kapp. Sjeldan har eg følt at en rekke i REMA 1000 har vært lenger. Det var som om tiden stod stille. Forbi for hyller med Søndag Søndag, sjokoladepålegg og honning. Eg såg mot den lille jenten og la merke til at hun ledet et hestehode. Vi var snart til endes og eg giret den store, nesten tomme handlevognet opp ett hakk. Samtidig bråbremset jenten. Hun smilte framleis, men ikkje mot meg. Sveit i pannen flyttet eg blikket opp ¨frå den store handlevognen med en liten godt skummet kulturmjølk. Eg såg oppover at det var en kvinne med en dyprød kjole. Eg så henne rett inn i øyene og hun såg tilbake. Det var moren til jenten og hun hadde nok sett hele situasjonen. Kva skulle eg si i denne litt pinlege situasjonen ?

Det er i slike øyeblikk at tankane rasker raskere enn eller gjennom hodet. Den første tanken som for i hodet mitt var å spørre moren om kva hun mente var forskjellen på å være aleine og ensom. Men tanken syntest absurd.

Eg hørte min egen stemme si følgjene: Skal vi ta en kopp kaffi?

Ulrikken tunnel er den fysste tunnelen ein møter på toget frå Bergen til Oslo. Nokon har hevda at det er 25 tunnelar frå Bergen til Voss. Uansett var eg gjennom den fysste. No skein sola og eg fekk tilbake dei heltemodige tankane som hadde prega mitt hovudet etter at den siste sida av hovedfagsoppgaven var printa ut (for minst sekstiande gang).

Foran meg ventet en helt annen kvardag. Ikkje hadde eg jobb å reisa til, og med eit rom på 6 kvadratmeter var det kun plass til ei seng og bøkene mine. På den andre sidan hadde eg ein plass å bu, det i motsetning til mange andre, og Oslo var utan tvil den beste plassen å søke lykken som nyutdanna akademikar. Nei, det var ikkje slike ting som plaga hjernecellene mine mest. I staden var det tanken på korleis kvardagen kom til å bli i Oslo.

Mandag morgon, klokken på datamaskinen hadde vært 1028. Med et forsiktig trykk på musen fant eg fram til utskriftsknappen for aller siste gang. Den siste siden var den første. Forordet. Bunken med papir og tekst var endeleg komplett. Dette var ikkje eit utkast, men le grande finale. Eg spretta den grønne flasken. Tuborg øl. Den hadde kikket forventningsfullt på meg i fleire år nå. Det kjentes godt. Sliten, med underskudd på søvn og mat, kjente eg at ølet gikk rett til hodet. Flasken ble slukt i ein sup. Aldri før hadde eg drukket ein flaske øl slik. Mitt endelige mål var nådd.

Den tomme ølflasken traff bordet med et smell. Var det et ekko ? Nei. Eg snudde meg forsiktig. Der stod han eg hadde fryktet mest den siste tiden. Veilederen. Han banket en gang til på døren og smilte bredt idet augo falt på den tomme ølflasken. – Det har du ærlig fortent, sa han.

Toget tøffet roligt ut av Bergen. Eg strøk forsiktig på den innbundne hovedfagsoppgaven. Mitt livsverk. No skulle eg vidare i livet. Hausta fruktene av det som var sådd. Forventningane var skyhøye. Det store og ukjente samfunnet utenfor murene på universitetet skulle erobrast.

-familiens annerkjennelse (som ikke visste)

-alt som var så viktig i studietiden

-slipset

I det toget raste gjennom tunnelen under Ulrikken senka mørket seg. Alt er så greitt når ein er student. Nye folk treffer ein stadig, enten det er på faget eller ute på byen. Alle kjenner nesten alle og studietida har utan tvil vore eit herligt anarkisk kollektiv. I Oslo kjenner eg få, og kvardagen som arbeidsledig, ungkar på sosialhjelp virker ikkje forlokkande. Men det var også dypere tanker som uroa meg.

Til tross for klare advarsler hadde eg den siste tida stått steilt mot påstandar om regional og politisk klassesvik. Det finnest knapt dei tema som er meir kontroversielle i det ellers politisk korrekte og konforme Noreg enn spørsmålet om kor ein skal bu, og kor ein skal jobbe. Mine svar var et klart brudd. I staden for å gjera slik det var forventa, la eg Bergen bak meg til fordel for Oslo. Det andre valget var nesten verre: Eg hadde kjekt uttalt, under den sjette feiringen av endt hovudfag, at eg kom til å søke jobb i Andersen Consulting.