Det var ein tirsdag ettermiddag. Eg satt foran TV’en og zappet frå den eine kanalen til den andre. Ingenting såg ut til å fange min interesse idag, og det tegnet til å bli en ny dag der svært lite skjedde. Seriane hadde eg sett før og reprisane ville bare sløve meg enda meir ned i det store intet.
NKR2 hadde også reprise denne dagen. Det var eit U-program som handlet om ei jente på min alder. Tema for programmet var om de som enda ikkje hadde etablert seg. Denne kategorien passet godt til meg og følgje reporteren dreidde dette seg om å være alene eller ensom. Hm. Var det det eg var ?
Jenten viste stolt fram leiligheten sin. Hun bodde aleine i en alder av 28 år. Typisk nok var leiligheten innredet lunt og med dype farger. Det var planter, de kjente plakatane av kafeane i Paris med svart ramme, tepper frå IKEA og møblar frå en fjern fortid i tre.
Neste scene kom raskt. Hun satt på kafé. Var hun aleine eller ensom ? Spørsmålet ble stilt til personar på gata og klippet inn i scenen. Få var i stand til å gi et klart svar på hva som var forskjellen mellom det å være ensom og aleine. Selv illustrerte hun det godt. Når hun satt med en kopp kaffi og en avis eller bok mellom hendene var hun trygg. Da kunne hun være ensom utan at noen la merke til det. Satt hun derimot utan noe å kvile blikket på som ikkje skilte seg frå andre personar, var hun aleine. I en slik situasjon, sa hun, hadde hun muligheten til å ta kontakt med andre, prate og være sosial utan at noen ville tenke på at hun var ensom. Det var vist verst å være ensom.
Jenten satt helt aleine ved et bord i enden av lokalet.
Det å sitte helt for seg selv på en kafé er i seg selv en utfordring. Ingen klarer helt å forhalde seg roleg og avslappet til de som sitter helt aleine og ensomme. I slike situasjonar er det en konstant spenning der de som sitter sammen kikkar nådelaust. Venter hun på noen ?
Etter noen minuttar kom kafeverten bort med noen aviser til henne. Hun avviste dette høfleg men bestemt. Hun hadde nok med seg selv, men fikk ikkje rom til det. Scenen ble avsluttet med at hun gikk ut av kafeen. Nedover gaten med folk rundt alle kanter smilte hun til kameraet og sa følgjene: Eg har aldri vært mer ensom enn nå. Først nå kan eg slippe mine egne tanker fri. Det er en frigjøring i seg selv. For nå er det ingen som ser at eg er ensom. Håper ingen brytar denne ensomheten og begynnar å prate med meg, sa hun samtidig som hun forsvant ut av kameraet og inn i folkehavet. Kva faen mente hun med det ? Kanskje var det ikkje så verst å være ensom allikevel ??
Eg skrudde av Tven. Det var tid for å handle middag. Ute var det friskt og folk hastet forbi meg frå et punkt til et annet. Kvifor var det bare de som ikkje hadde dame som måtte være aleine eller i verste fall ensom, tenkte eg. Kanskje var de såkalte etablerte like ensomme ? I det minste var rommet for å gjøre ting selv begrenset, og muligheten for å leve ut sine egne tanker ihvertfall begrenset.
REMA 1000 har langt større handlevogner enn RIMI. Av denne enkle grunn går menn og handlar på REMA 1000. Denne kvelden var ikkje et unntak i så måte. Eg grep den største handlevognen og startet vandringane kvilelaust langs rekken med matvarer. Til høyre for meg ante eg noe i øyekroken, men tenkte ikkje meir på det. Her vel inne i REMA 1000s lokaler var det mange som gikk aleine, og slik sett var eg trygg. Eg snudde ryggen til rekken av folk som gikk forbi meg og fisket ut en liter kulturmjølk. Den ble behørig plassert fremst i handlevognen.
I det eg snudde meg, la eg merke til kva det var eg hadde øynet i øyekroken. En liten jente med en stilig caps som man kjøper på alternativt marked småtuppet på sidan av meg. Hun hadde den minste handlevognen og smilte åpenhjertig mot meg. Det var lenge sidan noen hadde klart å rive meg ut av tankane på denne måten. Det var også lenge sidan noen hadde smilt naturleg til meg. I neste øyeblikk rettet hun blikket framover og spurtet avgjorde. Eg for etter.
Vi sprang så gode vi var om kapp. Sjeldan har eg følt at en rekke i REMA 1000 har vært lenger. Det var som om tiden stod stille. Forbi for hyller med Søndag Søndag, sjokoladepålegg og honning. Eg såg mot den lille jenten og la merke til at hun ledet et hestehode. Vi var snart til endes og eg giret den store, nesten tomme handlevognet opp ett hakk. Samtidig bråbremset jenten. Hun smilte framleis, men ikkje mot meg. Sveit i pannen flyttet eg blikket opp ¨frå den store handlevognen med en liten godt skummet kulturmjølk. Eg såg oppover at det var en kvinne med en dyprød kjole. Eg så henne rett inn i øyene og hun såg tilbake. Det var moren til jenten og hun hadde nok sett hele situasjonen. Kva skulle eg si i denne litt pinlege situasjonen ?
Det er i slike øyeblikk at tankane rasker raskere enn eller gjennom hodet. Den første tanken som for i hodet mitt var å spørre moren om kva hun mente var forskjellen på å være aleine og ensom. Men tanken syntest absurd.
Eg hørte min egen stemme si følgjene: Skal vi ta en kopp kaffi?
