Det var ein jævla nedtur. I fleire år hadde eg slitt meg gjennom tusenvis av sider på norsk og engelsk med djupsindig teoretisk og empirisk viten. Bøkene var møysommelig samlet etter fag og emne. Ja, bøker var vel det eg hadde mest av i livet akkurat no. Fleire hyllemeter, stablet i brune pappesker. Eg hadde også tatt vare på alle forelesningsnotatene, semesteroppgavene, dei gule eksamensarkene og ikkje minst alle utkastene av hovedfagsoppgaven.
Mandag morgon, klokken på datamaskinen hadde vært 1028. Med et forsiktig trykk på musen fant eg fram til utskriftsknappen for aller siste gang. Den siste siden var den første. Forordet. Bunken med papir og tekst var endeleg komplett. Dette var ikkje eit utkast, men le grande finale. Eg spretta den grønne flasken. Tuborg øl. Den hadde kikket forventningsfullt på meg i fleire år nå. Det kjentes godt. Sliten, med underskudd på søvn og mat, kjente eg at ølet gikk rett til hodet. Flasken ble slukt i ein sup. Aldri før hadde eg drukket ein flaske øl slik. Mitt endelige mål var nådd.
Den tomme ølflasken traff bordet med et smell. Var det et ekko ? Nei. Eg snudde meg forsiktig. Der stod han eg hadde fryktet mest den siste tiden. Veilederen. Han banket en gang til på døren og smilte bredt idet augo falt på den tomme ølflasken. – Det har du ærlig fortent, sa han.
Toget tøffet roligt ut av Bergen. Eg strøk forsiktig på den innbundne hovedfagsoppgaven. Mitt livsverk. No skulle eg vidare i livet. Hausta fruktene av det som var sådd. Forventningane var skyhøye. Det store og ukjente samfunnet utenfor murene på universitetet skulle erobrast.
-familiens annerkjennelse (som ikke visste)
-alt som var så viktig i studietiden
-slipset
I det toget raste gjennom tunnelen under Ulrikken senka mørket seg. Alt er så greitt når ein er student. Nye folk treffer ein stadig, enten det er på faget eller ute på byen. Alle kjenner nesten alle og studietida har utan tvil vore eit herligt anarkisk kollektiv. I Oslo kjenner eg få, og kvardagen som arbeidsledig, ungkar på sosialhjelp virker ikkje forlokkande. Men det var også dypere tanker som uroa meg.
Til tross for klare advarsler hadde eg den siste tida stått steilt mot påstandar om regional og politisk klassesvik. Det finnest knapt dei tema som er meir kontroversielle i det ellers politisk korrekte og konforme Noreg enn spørsmålet om kor ein skal bu, og kor ein skal jobbe. Mine svar var et klart brudd. I staden for å gjera slik det var forventa, la eg Bergen bak meg til fordel for Oslo. Det andre valget var nesten verre: Eg hadde kjekt uttalt, under den sjette feiringen av endt hovudfag, at eg kom til å søke jobb i Andersen Consulting.
